Finse - Haukeliseter

Turen jeg skal starte på har vært under planlegging et års tid. Planen er å 

å gå den klassiske vinterruten fra Finse til Haukeliseter, en distanse på ca 120 kilometer med pulk og telt. Jeg har brukt mye tid på planleggingen, noe jeg gjerne bruker tid på. Noe av det beste jeg vet er å planlegge turer, studere kart, lese om turmål, tenke på utfordringer jeg kan møte og hva som kan stå til hinder for å nå målet mitt. Det ligger mye positivt i prosessene der en ide går fra å være en ide til en står ved turmålet og faktisk har gjennomført turen. Spesielt når planleggingen klaffer nesten helt perfekt.

Jeg sitter på toget mellom Bergen og Finse og leser meg opp på værprognosene. Et lavtrykk fra Island er på stø kurs inn mot Norskekysten og det er ventet storm og mye leven i fjellet. Om få timer skal  jeg starte en 5 dagers skitur gjennom Hardangervidda nasjonalpark, fra Finse til Haukeliseter. Vinden skal gå opp til sterk kuling i løpet av kvelden og øke til storm styrke i løpet av natten. 

Jeg har et par timer på meg å komme inn i fjellet før mørket faller på og rekker fint å sette opp teltet før været kommer for fullt. Risikoen vurderes som akseptabel, utstyret skal tåle været og jeg er jo tross alt Nordlending. Alle turer kan jo ikke bare være solskinnsturer og det er jo uansett greit å få sjekket ut om teltet faktisk tåler full storm. Det værste som kan skje er at jeg blir liggende værfast noen dager og ikke rekker flyet hjem til Nord-Norge neste uke. Jeg har alternative turmål men er fast bestemt på å rekke frem til Haukeliseter i tide.

Morgenstund, på den tredje dagen viser Hardangervidda seg endelig fra sin aller beste side.

Toget har satt meg av på Finse og jeg er ivrig etter å komme igang.

 Finse ligger bak meg, føret er vått og trått. 

Vinden har dreiet i løpet av natten og den kommer inn litt på siden av teltet. Det er mye vind og snøføyke i luften og verre skal det bli. Det er bare å stramme bardunene, stålsette seg i teltet og finne frem en god bok å lese i. Det er ikke turvær i dag.

Selv om det er malabarisk utenfor så er det lunt og godt inne inne i teltet, jeg hygger meg. 

Etter to netter begynner endelig vinden å løye. Det er bare å pakke pulken og komme seg videre, jeg har jo tross alt 110 kilometer igjen.

Solen begynner så smått å titte frem i det jeg nærmer meg Krækja fjellstue. 

Halne fjellstue er passert med god margin når solen begynner å gå ned.

Teltet er kommet opp og det er helt mørkt ute. I det fjerne ser jeg blinkelysene fra brøytebilene som jobber med å holde riksvei 7 åpen etter stormen. 

Så øde, så karrig og så uendelig vakkert.

.

På vei mot Sandhaug over endeløse snøkledde sletter.

Selvbetjeningshytten ved Sandhaug var varm og god. Det var ett lett valg å sjekke inn på hytte i stedet for å slå opp teltet.

Det er slutt på det flate viddelandskapet, terrenget begynner å vise litt mere former. Det er likevel lett å gå siden snøen jevner ut terrenget, kilometerene går for hurtig fremover

Det eneste jeg ikke hadde tatt høyde for i planleggingen var en knekt skibinding, magnum bindingen var vist ikke så ekstrem likevel. Overraskelsen var stor da den knakk like ved Litlos turisthytte. Betjeningen på hytten var utrolig hjelpsom og snill de tryllet frem en gammel binding fra skuffen og monterte den på skien min slik at jeg kunne fortsette.

Morgenstund på Litlosvatnet, herlig å våkne opp til slik utsikt.

Passeringen av Kvennsjøen markerer et tydelig skille i landskapet, terrenget begynner å bli kuppert. 

Oppe ved Hellevasbu traff jeg på en patrulje fra fjelltjenesten som fortalte at mye regn og tett tåke var ventet på fjellet. Regn og våt snø er noe herk, og med en lang arbeidsøkt er Haukeliseter egentlig innen rekkevidde så det er bare å peise på.

Føret er overaskende godt, det er god gli på skiene. Kilometerene går fort i elveleiet mellom Simletindvatnet og Åremotvatni. Selv om en har det travelt rekker man jo alltid en selfie.

Fjellet Vesle Nup forteller meg at det er ikke langt igjen til Haukelieæter. Mørket er i ferd med å falle på og jeg vurderer å sette leir. Nedstigningen mot Haukeliseter er beryktet, den er veldig bratt og neppe enklere når det er mørkt. Fornuften overstyres av viljen, jeg gir faen og fortsetter. Fokuset og driven på å komme ned fra fjellet blir for sterkt. 

Klokken er nesten midnatt før jeg kommer meg ned fra fjellet. Det ble en skikkelig lang dag, gpsèn viser 39 kilometer i distanse. Det var verdt slitet, sengen på Haukeliseter var skikkelig god.

Møtet med vakre Haukeliseter markerer avslutningen på turen. Det har vært 5 fine dager i fjellet, hvor Hardangervidda har bydd på store kontraster, den har vist seg fra sin aller værste side til den aller fineste side. Jeg har møtt stormen og jeg har møtt stillheten.