Blakkådalen og Stormdalen

Jeg våkner kl tre på natten av at regnet trommer hardt ned på teltduken min. Jeg slår på hodelykten og kjenner rundt i teltet, alt er like tørt som da jeg gikk og la meg. Jeg legger med ned å for å sove videre og vet med visshet at drømmen om Stormdalen fortsetter når jeg våkner igjen.

Stormdalen på Saltfjellet har vært en verkebyll for meg i mange år, den har forårsaket mange tankespinn i de sene kvelder. Utallige timer har blitt brukt på dagdrømming om storslått utsikt, kartlesing og filosofering om tung sekk og primusfyring. Endelig er tiden kommet for å punktere verkebyllen.

Allerede for flere måneder siden ble dato for turen satt og en spennende rute ble valgt. Vi besluttet å starte ved Storglomvassdammen og gå inn til Gråtådalen. Derfra fortsetter vi over fjellet til Blakkådalen og videre inn i Stormdalen Store deler av turen vil dermed gå uten om etablerte stier og vil innebære brekrysninger og elvekrysninger. Med andre ord en skikkelig villmarkstur som jeg gleder meg til å starte på :) 

Tusen stjerners hotell for natten. 

Teltet er kommet på plass i Blakkådalen, det er stjerneklart og fullmånen er på vei opp. Plutselig flammer Nordlyset opp og setter en ekstra dimensjon på den fine kvelden.

Elva i Glomdalen er stor og bråkete. Ikke rart med nedbørsmengdene som har preget høsten hjemme i nord, flott å se på er den uansett.

Et av de fineste stedene i hele Meløy finnes akkurat her i dalskillet hvor de tre dalene Gråtådalen, Sørdalen og Glomdalen møtes. Jeg blir aldri lei denne spektakulære utsikten.

Vi er heldige. Regnet kommer med full styrke akkurat i det vi har fått satt opp teltene på en flat morene i det ellers så kuperte Lappflyttarskardet. Bare få kaffen på kok og holde seg innendørs.

Morgenstund i Lappflyttarskardet med fersk og ekte villsnø i toppene. Herlig start på dagen.

Det er alltid fasinerende å se på hvordan livet på kort tid klarer å reetablerer seg i de livløse morenene som ligger rundt breene. Det er ikke mange år siden breen lå akkurat her ved det lille tjønnet, men allerede nå stikker det opp tuster av gress og mose opp mellom steinene.

Jeg høster is fra breen og fyller tretoppen min med flere tusen år med historie. En motivator med Akevitt og "håndlagede" isbiter fra Svartisen er jo aldri feil før vi skal krysse over breen og finne farbar vei ned til Bogvatnet. Det er jo tross alt mange timer siden "apoteket" åpnet.

På andre siden av breen får vi perfekt utsikt Skjelåtinden og Leiråtinden

Området rund Bogvatnet er en perle. 

Vannet ligger omringet av høye fjell på alle kanter. Snø og blåis dominerer fjellene mot Sør, som i grunn ikke er unaturlig siden Svartisen tross alt ligger der. Vi følger en gammel og lite brukt sti rundt Bogvatnet og har som mål å nå inn i Blakådalen før mørket faller på.

Elva som renner ut fra Bogvatnet renner bred og sløvt ned i Blakådalen. 

Etter en lang og hard dag på fjellet, med kupper terreng, mange høydemeter og tung sekk er det godt å slå leir. Tarpen er kommet opp og gasslykten står for belysningen.

Områder uten vegetasjon bærer vitnesbyrd om at Fingerbreen har trukket seg en god del tilbake. Likevel er den et mektig skue der den ligger på andre siden av dalen.

Naturen har virkelig satt farge i Blakkådalen, tusenvis av nyanser i gult og rødt lyser opp i lyngen.

Vi er kommet godt på vei i Stormdalen. Bare det gå inn en milevis lang slyngende dal uten stier, uten broer og uten noe form for tilrettelegging er en eventyrlig opplevelse.

Det gråe høyfjellslandskapet endrer karakter i det vi beveger oss nedover dalen vegetasjonen kommer gradvis tilbake. Vi følger Litl Stormdalsåga fra vannskillet og ser at den gradvis vokse fra en liten sildrebekk til en stor og mektig elv. 

Kan ikke akkurat klage over denne utsikten fra teltet mitt. 

Natten bærer med seg store nedbørsmengder, men når morgen gryr avtar heldigvis regnet. Tåken legger en trolsk stemning i dalen og vi gleder oss over at vi har bare noen få kilometer igjen av Lille Stormdalen.

Myrer, tett vegetasjon og elvekrysninger gjør Stormdalen veldig krevende å ferdes i. Vi er slitne og våte til skinnet når vi omsider når stien i Nordre-Stormdalen. Likevell er stemningen god, litt utfordringer krydrer bare opplevelsen litt :) 

Vår reise gjennom Stormdalen er i ferd med å ende. Bare noen kilometer unna ligger gården Bredek og den bråkete E-6 som snirkler seg gjennom Dunderlandsdalen. Turen har vært fantastisk, opplevelsene har stått i kø. Det fineste med området er fraværet av rødmerkede steiner, en får virkelig oppleve uberørt villmark. Det er nesten så jeg snur og vandrer tilbake samme vei som jeg kom.