Øverloftet i Melfjorden

Helt sør for Svartisen, i fjellområdet mellom Melfjorden og Nordfjorden i Rødøy kommune, ligger Øverloftet. Man kan bruke mange adjektiver og ord for å beskrive naturen på Øverloftet, men det er vanskelig å beskrive. Det må oppleves. 

Landskapet er som hentet ut fra et eventyr, det er mektig, brutalt, øde, vakkert og fantastisk. Kampesteiner ligger strødd overalt, store elver, dype Canyon-aktige elveleier, blankpolerte fjellsider og morener. Over det hele troner høyreiste fjell som er omslynget av gammel isbre, noe området tydelig bærer preg av. Svartisen har herjet fælt med Øverloftet gjennom mange istider.

Med unntak av en høyspentlinje med monstermaster som strekker seg gjennom området er landskapet uberørt. Ingen stier, ingen tilrettelegging og ingen steiner eller varder utklint med rød maling. Med andre ord en skikkelig uberørt villmark.

Fjellområdet er delt opp i to karakteristiske trappetrinn, Nerloftet og Øverloftet, hvor sistnevnte har en vertikal klippevegg på ca 300 høydemeter som strekker seg nesten 20 kilometer fra kysten og langt inn i landet. Nerloftet er relativt enkelt å forsere, mens Øverloftet byr på litt utfordringer. Det er bare et par steder en klarer å klyve opp for å komme inn på Øverloftet. Vi har heldigvis logistikken i orden. Viggo har ordnet med båtskyss og vi planlegger for å starte turen fra fjæra på Nordfjordnes.

Sammen med mine gode turkamerater Viggo og Jørn mønstrer vi opp i Melfjorden en tidlig fredags morgen. Vi søker ly i venterommet på kaia mens Signe og Arne gjør båten klar for å skysse oss ut fjorden. Mens vi venter leser vi oss opp på et bibelvers som er hengt opp inne på venterommet: "Ditt ord er en lykt for min fot og et lys for min sti". Verset er treffende godt for vår ekspedisjon i det som kanskje blir Melfjorden landskapsvernområdet en gang i fremtiden. Vi er klare for å møte Øverloftet.

Ved Nattmorsågas kilder, landskapet er brutalt, rått og ufattelig vakkert. 

Jeg blir fullstendig bergtatt. 

På vei ut Melfjorden går båten helt inntil Nattmorsåga. Nydelig fossefall som faller 300 meter og ender opp helt i fjorden.  Kult å tenke på at vi er i motsatt ende av elva i løpet av ettermiddagen.

Regnbygene kommer og går rundt oss og produserer den ene regnbuen finere en den andre. Ser ut som skatten er gjemt i Nordfjorden

Endelig over tregrensen, drivet er godt. 

Godt å ha en tarp å søke ly under når regnbygene herjer som værst.  

Omsider har vi karret oss på på Øverloftet, landskapet er kuppert for å si det mildt. Herlig å loffe rundt og finne sin egen vei, slite litt og kjenne på motstanden til fjellet.

Hellarviktinden er omslynget av tåke. Tinden er mektig, taggete og alpin, jeg kjenner jeg gleder meg til å nyte utsikten fra toppen :) 

Sola er i ferd med å gå ned og vi slår leir ved en stor stein på en morene like ved Nattmorsågas kilder. 

Mørket har senket seg og lyset har kommet på i teltene. Skydekket som har preget dagen begynner å brekke opp og stjernene begynner å blinke på himmelen. Det gledes over at forholdene bedres, i morgen står det topptur på programmet.

Rundskuet fra Hellarviktinden er imponerend, ikke alle tinder kan by på utsikten til Melfjorden, Nordfjorden og Værangfjorden samtidig. Tinden gir ikke fra seg utsikten på en enkel måte, det må jobbes og klyves for å oppleve den. Slitet er verdt hver svettedråpe.
 Isvatnet og Skaviktindan ligger under oss, Svartisen og Helgelandsbukken vises godt i landskapet.  

Nordfjordholman fra oven. 
Jeg kjenner en tilknytning til den utilgjengelige Nordfjorden og har besøkt området flere ganger. Min bestemor Gudrun ble født og vokste opp her ved holman. Bare hustuftene står igjen etter de som bodde og levde her.

Hellarviktinden er sjekket ut og Nattmorsåga har vi krysset over. Ferden fortsetter videre østover langs Øverloftet.

Jeg føler jeg vandrer rundt i et eventyr fra Asbjørnsen og Moe når vi får Svartheitinden og Steintindmassivet i øyensyn. 

Stelåvatnet ligger omslynget av mektige tinder.

Ved et navnløst vann flyter store isfjell sakte rundt i det smaragdgrønne vannet. Breen knaker og buldrer, noe som gir oss en påminnelse oss om urkraften i breen. Kraften som former fjell. Vi benytter sjansen til å høste en pose med tusen år gamle isbiter som skal brukes for å kjøle ned motivatoren som ligger i sekken. 

 Morgenstund på Øverloftet, kan vel ikke få en bedre start på dagen. Varmen fra sola kjennes godt gjennom teltetduken.  Fint å ligge å sløve og høre lyden fra primusen som forbereder kaffevannet. 

Skydottene ligger omslyngt rundt Skaviktindan i det vi setter kursen mot lavlandet. Dessverre må vi dra hjemover, jeg skulle gjerne brukt flere dager her. Det gjør vondt i meg å forlate Øverloftet. 

 Svartisen tyter ut i en smal bergsprekk i fjellet, dette må være det sørligste punktet for vestisen.

Østre del av Svartisen dukker gradvis opp i utsikten vår, noe som forteller oss at vi forlater Øverloftet og begynner nedstigningen til Glomdalen.

Møtet med Glomåga markerer en avslutning av turen vår. Det har vært noen fantastiske dager i fjellet, jeg kjenner en ubeskrivelig glede over møtet med Øverloftet. Minnebrikken på kameraet og i hodet mitt er fylt opp med storslått natur og nye turprosjekter. Kartet forteller meg at Steinetinden  ligger her, Rødøys høyeste fjell. Der har jeg ikke vært enda. 

Det eneste som gjenstår er bare å finne en vei over elva ........