Finnmarksvidda fra vest til øst

Etter at jeg leste en artikkel om Finnmarksvidda for skikkelig lenge siden, der Stein P. Aasheim beskrev sitt møte med vidda, har drømmen om å oppleve den herjet i hodet mitt. Hvert år siden da har jeg kikket i kalenderen og prøvd å finne tid, men har alltid funnet en eller annen grunn for å ikke ta turen. Inntil i år. 

Jeg satte meg ned allerede i sensommer 2016, kikket på kart og begynte planlegge av kryssingen. Finnmarksvidda kan være tøff i Februar, den kan by på ekstrem kulde og mye vær. Jeg tok derfor høyde for en ekstra dag i planleggingen sånn i fall vidda skulle vise seg fra den lunefulle siden. Det skulle vise seg å bare være tull..

Jeg la opp til å starte turen i Øvre-Stilla i Alta og følge den klassiske etappen langs de tre hyttene Jotka, Mollisjok og Ravnestua som Statens fjellstuer driver på vidda. Turen skulle avsluttes ved Engholm Husky 6 km fra Karasjok, en distanse på knappe 90 kilometer. Jeg tenkte også at det å gå fra vest mot øst var praktisk i fall solen skulle vise seg. Bedre å gå med solen i ansiktet i stedet for i ryggen. Dagene er korte på Nordkalotten i Februar, mørket kommer sigende allerede i firetiden, men ved å utnytte dagslyset får man likevel muligheten til å gjennomføre brukbare dagsetapper.

Første natt på vidda. 

Lyset fra Alta konkurrerer om oppmerksomheten med Nordlyset.

Det er overskyet og lett snødrev i det jeg setter de første skitak i retning av Karsjok, nå er det ingen vei tilbake. Det Polare lavtrykket som var på vei til vidda ombestemte seg i siste liten og endret kurs sørover til Nordland i stedet. Det er jeg glad for. Lavtrykket la dog igjen et nydelig dekke med lett puddersnø på vannet Stuorajavri og det gjorde jo ingenting.

Det går gjetord på internett om de nydelige kanel snurrene på Jotka fjellstue, noe som jeg måtte sjekke ut. Fikk også gode råd om vær og føreforhold innover vidda fra det hyggelige vertskapet.

Det polare lyset på Finnmarksvidda kan ikke beskrives som noe annet en helt fantastisk. Det endrer seg hele tiden. I den ene retningen er det gult, i den andre rosa og lilla. Etterhvert går det over i blått når den blå timen begynner. Kanskje best å slå opp teltet før det går over til svart...

Det klarner opp i det teltet er kommet på plass, og med klarværet kommer kulden. Temperaturen til nå har vært behagelige -15 grader, men nå kjenner jeg at t-skjorte blir litt for tynn bekledning.

Middagen er fortært og kaffen er kommet på kok. 

Min gode gamle Optimus sviktet meg for første gang, den tålte ikke kulden og begynte å lekke bensin i slangen. Primus er noe av det viktigste utstyret en har med seg på vinterekspedisjon og heldigvis hadde jeg med en ekstra primus i reserve.

Jeg hørte knitringen utenfor teltet og skjønte med en gang hva lyden var 

Et fargespill uten sidestykke viste seg på himmelen i det jeg dro opp glidelåsen på teltduken. Røde, gule, lilla og grønne nyanser jagde oppe i atmosfæren i rasende fart. Jeg har sett Nordlyset noen hundre timer i mitt liv men ingenting slår det fargespillet jeg opplevde denne kvelden.

Det er 30 blå når jeg våkner til liv i soveposen og solen er i ferd med komme opp. Kan se ut som det blir en fin dag på vidda :) 

Småskogen på vidda er dekorert med fine snøkrystaller, ganske fint i grunn. 

Iesjavri, Finnmarks største innsjø og den 15 største i Kongeriket Norge med sitt areal på 68 kvadratkilometer. Det er en ganske kjedelig og lang etappe å krysse vannet, ca 20 kilometer til Mollisjokk Fjellstue. Været er nydelig og terrenget er flatt, igrunn ganske lett å gå. Bare å ta et og et stavtak i retning mot horisonten.

Endelig over Iesjavri finner jeg en nydelig plass for meg og teltet. Bare å nyte den flotte solnedgangen og fargespillet på himmelen før jeg går inn og setter på middagen på kok.

Mollisjokk Fjellstue, langt utfor allfarveg og midt på vidda. Hytten ligger fint til ved utløpet av Iesjavri, elven Jiesjavri som er første del av Tanavassdraget. 

Fjellmassivet Gaissene skiller seg godt ut i det flate landskapet, flotte fjell på grensen til Stabbursdalen Nasjonalpark.

 Påskestemning på vidda, jeg er av den klare oppfatning at værgudene har vært rause med meg på min ferd. Noe jeg setter umåtelig pris på :) 

Det har vært litt vind og snødrev utover natten men ikke noe som har plaget meg vesentlig. Svabard teltet fra Helsport er solide greier og står han av. Både snø og vind har gjort seg ferdig når jeg kryper ut av posen.

Min gode følgesvenn over vidda, den følger meg som en skygge hvor en jeg går. Til tross for sitt spinkle utseende er pariserpulken et skikkelig råskinn.

Landskapet endrer karakter i det jeg nærmer meg Ravnestua. Veggetasjonen kommer tilbake og preger landskapet med småvokst bjørkeskog.

Jeg tror jeg er blitt folkesky på min ferd over fjellet, Ravnastua Fjellstue passeres elegant uten stopp.

Skiltet i Assebakti ved elva Karasjokka forteller meg at jeg har krysset Finnmarksvidda. Det føles utrolig godt å kunne krysse den turen ut av listen. Bare 6 kilometer igjen opp langs elva til Engholm Husky hvor dusj og god middag venter :) 

Engholm Husky, et nydelig sted på jord og en helt riktig plass å avslutte ferden over Vidda. 

Jeg sitter i den flotte laftet hytten og tenker igjennom opplevelsene og inntrykkene jeg har hatt på Finnmarksvidda. Utrolig nok har jeg nesten ikke sett mennesker på de 5 dagene jeg har vært på vidda, en og annen skuter og hundespann har passer meg men hadde forventet mye mere. Naturen er på en måte veldig enkel og ukomplisert, men samtidig gjør enkelheten at naturen blir utrolig fin. Polarlyset og det mektige Nordlyset setter en ekstra dimensjon på hele opplevelsen. En ting er helt sikkert, Finnmark er jeg ikke ferdig med, Stabbursdalen Nasjonalpark peker seg ut som et naturlig turmål :)