Brevandring på Svartisen, og litt isklatring :)

Det er aldri kjedelig å bo i en lekeplass som det Nordland faktisk er, mulighetene er enorme. Ekstra heldige er vi som har selveste Svartisen og brearmen Engenbreen som nærmeste nabo. Det åpner for en rekke naturopplevelser og gode muligheten til nærkontakt med blåisen. Man må jo tross alt få sjekket om stegjernene fortsatt er skarpe etter vinterens opplevelser i fjellet.

Dagen starter tidlig. Rune og jeg krysser over Holandsfjorden med Skyssbåten Isprins. Målet for turen er å finne en isgrotte for å klatre i. De er ikke lette å finne en bra grotte så tidlig i sesongen, men trikset er å alltid ha alternative planer. Det er nok av istårn og sprekker på breen som kan være en god erstatning å leke i :)


Vel oppe på brearmen finner vi en isvegg som er perfekt for å teste utstyret og trene teknikk. Mens topptauet rigges benytter jeg sjansen til å nyte den formidable utsikten til Helgelansdbukken og Svartisvatnet (Engenbrevatnet). Det er utrolig fasinerende å se hvordan kreftene til isen har formet landskapet og dalen nedenfor meg.


Vårt første møte med blåisen, her finner vi et innsteget som er relativt fint.


Vi tar sikte på område ganske høyt på brearmen, området hvor isen endrer retning samtidig som den gjør et fall ned mot fjorden. Her finner vi de største og dypeste bresprekkene.


Jeg kikker ned i den dyyyype sprekken som vi bestemmer oss for å klatre ned i. Sprekken er stor. Flere hundre meter lang, 8-10 meter bred og minst 20 meter dyp. Det er ikke helt ufarlig å klatre ned i en bresprekk, isen er tross alt i bevegelse. Den største brehastigheten som er målt i Norge, 1,25 meter i døgnet, er på Engenbreen. 


Rune fester seg inn på toppsikringen og går først ned for å sjekke forholdene.


Snart nede på første avsats.



Endelig nede i bunnen av sprekken. Her er det kaldt, blått og fasinerende. 

Det er helt spesiell opplevelse å være så dypt inne i blåisen, bli truffet av kalde vanndråper og høre på lyden av breen. Svake dunk og knaking fra isen som beveger seg, kjenne på urkraften som forandrer landskapet. 


Vel vel, kanskje best å ikke være filosofisk for lenge. Bare å banke isøksene inn og begynne oppstigningen :)




Kommentarer

Hmmm.. mine stegjern har nok rustet litt de siste åra...:-(
Hørtes ikke bra ut, hehe :)

Populære innlegg